The man who can’t be moved er en sang av The Script som er utgitt i 2008, fra albumet The Script. Det er et poprock band fra Irland.
Sangen handler om en mann med kjærlighetssorg som sitter på et gatehjørne som er uteligger der han først traff, mest sannsynlig, hans ekskjæreste. Men som han sier er han ikke ”broke”, han er bare en ”broken hearted man”. Han sitter der og flytter seg ikke, for hvis jenta ombestemmer seg vet hun hvor hun kan finne han. Tittelen kommer av at han blir kjent som ”the man who can’t be moved.”
Musikkvideoen er, som mange andre musikkvideoer, en blanding av en fortellende video og en fremførelse. Dette er nok gjort for å vise frem bandet samtidig som man får høre historien. Innimellom er den også illustrerende, for når han synger at politiet sier at han ikke kan sitte der, ser man at politiet snakker til han. Også når han sier at han skal blir berømt som "the man who can't e moved" ser man at han kommer på TV.
Musikkvideoen begynner med at han går bortover gaten og synger og slik varer den en god stund til han kommer til gatehjørnet der han setter seg ned. Innimellom ser man klipp av bandet, spesielt på refrengene. Mange mennesker går forbi og ser rart på han, så kommer politiet og sier han ikke kan sitte der. Snart samler det seg mange mennesker rundt han, og det ser ut som at de syntes synd på han. Så kommer pressen og begynner å intervjue han, og han kommer på TV som "mannen som ikke kan flyttes". Etter dette går tiden fort og det spoles fremover i musikkvideoen, og man ser det blir natt og dag, regn og snø. Det blir også filmet en klokke som går i fort film. Siste bilde er at han fortsatt sitter på hjørnet og ser på et bilde av mest sannsynlig jenta si.
Det er en klar sammenheng mellom teksten i sangen og handlingen i musikkvideoen. Bandet, The Script, har en historie de forteller og det de synger om vises i videoen, så det dreier seg om illustrasjon.
I begynnelsen blir han filmet fra froskeperspektiv, slik at man ser han i forhold til de store skysraperne, og da virker han ganske liten, og dette er kanskje for å få frem at han har kjærlighetssorg og kanskje føler seg litt liten. Mot slutten blir jo som sagt videoen vist i fort film, og dette er nok for å vise hvor lenge han sitter der og venter og håper på at jenta skal dukke opp. I begynnelsen når musikken er ganske rolig er det ikke så hyppige skifter mellom bildene, og det passer jo ganske bra til musikken. Mot slutten, spesielt når broen kommer blir det mer hyppige skifter, og da er jo musikken mer intensiv, så jeg syntes dette passer veldig bra.
I musikkvideoen møter vi vokalisten i bandet, det er han det handler om, og vi får ikke se noe til så mange andre bortsett fra i bakgrunnen. Vi får noen ganger se bandet, og det er nok for å markedsføre bandet.
Musikken i denne musikkvideoen er egentlig ganske lystig til tross for den litt triste undertonen. Også selve miljøet og måten det er filmet på virker ganske lystig og jeg tror dette er fordi det virker som budskapet i videoen er håp, og ikke det faktum at han er lei seg på grunn av at han har mistet jenta si. Og det er nok denne optimismen som først tiltrekker oppmerksomheten til seeren. Denne stemningen tror jeg nok er noe mange kan assosiere seg med, fordi mange har vel hatt denne følelsen av håp etter et brudd, eller før et forhold.
For å summere opp syntes jeg at musikk, bilder, tekst og miljø passer meget bra sammen, og sammenhengen mellom videoen og en målgruppe er ganske bra. Jeg mener målgruppen er mennesker som har opplevd kjærlighetssorg, men fortsatt har håp, og jeg mener denne videoen formidler dette ganske bra. Jeg tror ikke akkurat at denne videoen er med på å skape så veldig stor oppmerksomhet rundt artistene, men de får jo markedsført seg litt her. Jeg hadde en positiv opplevelse av denne musikkvideoen. Jeg syntes den formidlet håp på en veldig god måte.
torsdag 28. januar 2010
mandag 18. januar 2010
Snakk til henne
Vi har sett en film i norsktimene som heter "Snakk til henne". Denne filmen handler om to kvinner som ligger i koma og to menn som på en eller annen måte er knyttet til disse kvinnene. Marco og Lydia har et ganske normalt forhold helt til hun faller i koma på en tyrefekterarena, og han slutter å snakke med henne. Beningo derimot, tørr ikke snakke med Alycia før hun faller i koma. Han blir ansatt som hennes personlige sykepleier og steller henne hver dag, og får et skrudd syn på forholdet mellom seg selv og Alycia. Han er overbevist om at de er ment for hverandre, fordi kommunikasjonen mellom dem er bedre enn mange andre forhold han vet om. En grunn til dette er jo faktisk at det er enveiskommunikasjon og derfor ingen krangler.
Det jeg legger merke til spesielt med denne filmen er de tilsynelatende motsetningene mellom Marco og Beningo. Marco som har et tilsynelatende normalt forhold med Lydia, der de kan kommunisere, og Beningo som ikke tør å snakke til Alycia før hun ligger i koma og ikke kan svare han. Men hvis man ser nærmere på disse to har de noe til felles. I forholdet Marco/Lydia er det egentlig bare Marco som snakker til Lydia, nesten som Beningo. Når Marco og Lydia sitter i bilen snakker Marco med henne, og hun sier: Vi må snakke sammen etter tyrefekterkampen, og han svarer: vi snakker jo nå. Til det sier hun at nei, det er bare han som snakker. Så på denne måten har de noe til felles, men det er samtidig på to helt forskjellige måter, fordi Beningo ikke tørr å snakke med Alycia i virkeligheten. Det gjør Marco.
Noe annet jeg syntes er interressant med denne filmen er at den har brukt et virkemiddel der de ikke viser akkurat hva som skjer, men viser en film i filmen. Akkurat som de gjør i Hamlet, for å sammenligne det med noe. De viser en ganske drøy film for å vise at Beningo voldtok Alycia mens hun lå i koma. Alycia blir gravid mens hun ligger i koma, og det er denne fødselen som gjør at hun våkner. Så man kan jo spørre seg om denne voldtekten faktisk var noe positivt? Hadde hun våknet hvis han ikke hadde gjort det?
Slutten vil jeg si er ganske overraskende. Beningo er i fengsel og Marco skal på teater. Der treffer han Alycia. I det siste bilde ser man Marco og Alycia sammtidig, så kommer navnene deres opp. Dette skjedde også i begynnelsen av filmen da vi ble presentert for Alycia og Beningo, og Marco og Lydia, så dette kan jo bety at Marco og Alycia finner sammen, så det overlater litt til fantasien.
Det jeg legger merke til spesielt med denne filmen er de tilsynelatende motsetningene mellom Marco og Beningo. Marco som har et tilsynelatende normalt forhold med Lydia, der de kan kommunisere, og Beningo som ikke tør å snakke til Alycia før hun ligger i koma og ikke kan svare han. Men hvis man ser nærmere på disse to har de noe til felles. I forholdet Marco/Lydia er det egentlig bare Marco som snakker til Lydia, nesten som Beningo. Når Marco og Lydia sitter i bilen snakker Marco med henne, og hun sier: Vi må snakke sammen etter tyrefekterkampen, og han svarer: vi snakker jo nå. Til det sier hun at nei, det er bare han som snakker. Så på denne måten har de noe til felles, men det er samtidig på to helt forskjellige måter, fordi Beningo ikke tørr å snakke med Alycia i virkeligheten. Det gjør Marco.
Noe annet jeg syntes er interressant med denne filmen er at den har brukt et virkemiddel der de ikke viser akkurat hva som skjer, men viser en film i filmen. Akkurat som de gjør i Hamlet, for å sammenligne det med noe. De viser en ganske drøy film for å vise at Beningo voldtok Alycia mens hun lå i koma. Alycia blir gravid mens hun ligger i koma, og det er denne fødselen som gjør at hun våkner. Så man kan jo spørre seg om denne voldtekten faktisk var noe positivt? Hadde hun våknet hvis han ikke hadde gjort det?
Slutten vil jeg si er ganske overraskende. Beningo er i fengsel og Marco skal på teater. Der treffer han Alycia. I det siste bilde ser man Marco og Alycia sammtidig, så kommer navnene deres opp. Dette skjedde også i begynnelsen av filmen da vi ble presentert for Alycia og Beningo, og Marco og Lydia, så dette kan jo bety at Marco og Alycia finner sammen, så det overlater litt til fantasien.
Abonner på:
Innlegg (Atom)